Engang møttes paa vang Damoitas og gjæteren Dafnis
hver med sin flok, min Aratos. Om Dafnis’ kinder sig kruset
dunet, men spirende skjæg om den andens. De satte sig begge
ned ved en bæk i middagens glød og kvad sine sange.
Først sang Dafnis, ti først han æsket den anden til kampen.
Se Polyfemos, hvor spotsk Galatea mot bølingen kaster
epler og kalder dig haabløst forlibt som en gjeternes vogter.
Hjerteløs er du og slem som ikke vil se det, men sitter
blæsende søtt paa din fløite. Se der! nu rammet hun atter
hunden som følger dig tro og har øie med flokken. Den stirrer
bjæffende ned i dypet og speiles av bølgerne klare,
medens den løper langs stranden, hvor dønningen sagtelig skvulper.
Pas den, saa ikke den farer i jomfruens læg, naar hun stiger
op fra det bølgende hav og flænger de yndige lemmer.
Se hvor hun skaper sig til og leker derute paa sjøen
let som naar tidseldun svæver omkring i den deilige sommer.
Elsker du, flyr hun; men elsker du ei, hun ømt dig forfølger.
Brikkerne flytter hun ivrig. Hun vil gjøre mat; ti hel ofte
tykkes det uskjønne skjønt, Polyfemos, i elskendes øine.
Derpaa begyndte Damoitas og istemte følgende kvæde:
Jo, ved Pan, jeg merket det nok, da hun kastet i flokken.
Ei blev det skjult for mit øie, min dyreste skat, som nok aldrig
mister sit syn. Maatte Telemos, han som har spaadd mig saa ilde,
ta med sig hjem til sit avkom den ufærd han varslet mig nylig!
Nu er det mig som er slem. Jeg ser ei paa hende, men taler
tidt om en anden som kjæresten min, og det faar hun høre.
Nu blir hun pint, ved Apollon, av skinsyke. Jaget av smerten
dukker hun op fra havet og speider mot grotter og hjorder.
Plystrer jeg nu, saa stormgjør min hund. Da jeg sværmet for hende,
la den snuten paa jomfruens fang og knistret av glæde.
Ser hun, jeg holder det gaaende slik, saa vil hun vel ofte,
tænker jeg, sende mig bud; men jeg lukker min dør, til hun sværger
at hun paa denne min ø vil selv vor brudeseng rede.
Ja, for mit ansigt er ikke saa stygt som man sier. Fornylig
saa jeg mig selv i det speilklare hav. Det var blikkende stille.
Vakkert mig tyktes mit skjæg og vakkert mit eneste øie.
Skjønner jeg ret, var det likefrem skjønt, og tændernes række
skinnet saa deilig med hvitere glans end marmor fra Paros.
Tregange spyttet jeg da i min barm. — Det hjælper mot trolddom —
Det har den ældgamle heks Kotytaris lært mig at gjøre.
Saaledes endte Damoitas og kysset ved avskeden Dafnis,
skjænket ham saa skalmeien og fik hans fløite til gjengjæld.
Rørfløiten blæste Damoitas, skalmeien gjæteren Dafnis.
Kvierne tumlet sig kaate i dans paa de frodige enge.
Ingen bar seieren hjem. De kunde ei finde sin mester.