Milon.
Stakkars Bukaios! Hvad er det med dig? Er det noget iveien?
Hverken formaar du som før at meie saa skaaren blir snorret,
eller at følge den nærmeste mand. Du blir efter som sauen
efter sin flok, naar den saaret sin fot paa den tornede kaktus.
Stakkar, hvor træt du vil bli, naar det lider en stund over middag,
naar du kan slurve ivei med din skaar saa tidlig paa dagen.
Bukaios.
Milon, av flint maa du være. Du meier til seneste aften.
Hændte det ei at du lengtet og tænkte paa en som var borte?
Milon.
Aldrig! Naar kan en arbeider faa tænkt paa dem som er borte?
Bukaios.
Har det ei hændt at elskov har holdt dig vaaken om natten?
Milon.
Nei, maa jeg be! For en hund er det slemt at faa smaken paa godter.
Bukaios.
Milon, aa, alt paa det ellevte døgn har jeg været forelsket.
Milon.
Da har du vinfatet fuldt. Mig skorter det endog paa eddik.
Bukaios.
Alt er forsømt. Det jeg saadde ivaar, er tilgrodd med ugræs.
Milon.
Hvem er den pike som plager dig saa?
Bukaios.
Hvem er den pike som plager dig saa?Polybotas’ datter,
hun som for høstfolket hist hos Hippókion spiller paa fløite.
Milon.
Himlen har rammet en synder. Du har hvad du længe har ønsket.
Nu skal det stankelben ligge og klænge sig paa dig om natten.
Bukaios.
Straks skal du spotte; men vogt dig for spot! for det er ikke bare
rigdommens gud som er blind; men Eros slaar ogsaa i blinde.
Milon.
Nei da, det er ikke spot; men mei du bare din aker.
Stem saa op med en kjærlighetssang til din pike, saa gaar det
bedre med arbeidet. Før var du mangengang flink til at synge.
Bukaios.
Hjælp mig, pieriske muser, at prise min rankvoksne pike.
Alt hvad I rører ved gjør I jo skjønt, I høie gudinder.
Yndige Bombyka. Alle har kaldt dig den syriske pike
solbrændt og tør; men jeg kalder dig stolt en honningbrun skjønhet.
Ogsaa violen er mørk, og sverdliljens striper er mørke
men det er dem som blir prist som de skjønneste blomster i kransen.
Gjeten gaar helst efter kløver, og ulven gaar helst efter gjeten.
Tranen gaar helst efter plogen, men jeg efter dig som forhekset.
Hadde jeg bare den skat som man sier at Kroisos har eiet
stod vi nu meislet i guld som gaver til elskovsgudinden,
du med din fløite i haand eller ogsaa med roser og epler,
jeg som en danser med sko paa begge de trippende føtter.
Bombyka, yndige mø! Dine lægger er fulde og trinde
stemmen er bløt som en blomst, og jeg kan ei faa fuldrost dit væsen.
Milon.
Neiom jeg visste at du kunde lage saa deilige viser.
Tænk, saa godt han fik føtterne til og passet paa takten!
Uff, dette skjægget som jeg, min klods, maa bære paa haken!
Men du maa høre en sang av den himmelske skald Lityérses:
(Milon synger)
Démeter, du med de bugnende aks og de bugnende frugter
maatte vor aker bli meiet som bedst og gi rikelig grøde.
I som skal binde, bind negene stramt, saa ikke en vandrer
haanlig skal si: «Aa saa daarlige folk! Spildt er deres dagløn.»
Læg eders skaar saa den vender mot nord og kan tørke i vinden,
eller mot vinden fra vest. Da modnes hver kjerne i akset.
De som skal træske, maa sky at ta sig en lur efter middag.
Da er det netop at agnerne bedst kan skilles fra kornet.
De som skal meie, maa gaa til sin dont, naar toplerken vaakner,
og de faar slutte, naar den gaar til ro, og hvile ved middag.
Gutter, at leve som frosken var godt. Den har ikke nødig,
naar den vil drikke, at øse op vand. Av det har den fuldtop.
Griske forvalter! nu var det nok bedst, om du kokte os linser.
Skjær ikke fingeren din, naar du kløver hvert korn vi skal æte!
Dette bør være en sang for høstfolk som stræver i heten.
Den om din elskov, Bukaios, det magre, ulønsomme kvæde
det kan du synge i sengen ved gry for din mor, naar hun vaakner.