Tyrsis.
Søt er den hviskende susning, du gjeternes vogter, i pinjen
her ved den rislende bæk. Søtt klinger din tonende fløite.
Visselig vinder du prisen, den anden, naar Pan faar den første.
Faar han en bukk med mægtige horn, da vinder du gjeten.
Tar han en gjet som den ypperste pris, da vinder du kidet.
Saftig er kjødet av aarsgammelt kid som ikke har melket.
Gjetehyrden.
Søtere toner din sang, du faarenes gjæter, end fossens
dæmpede brusen fra stupet, hvor strid mot dypet den strømmer.
Hvergang de himmelske sangmøer tar et faar som sin gave,
vinder du lammet paa kveen; men dersom de heller vil vælge
lammet som seiersløn, vandrer du hjem med faaret som kamppris.
Tyrsis.
Aa, vil du sætte dig ned, jeg ber dig ved nymferne, gjæter,
her i den skraanende li og blæse den tonende fløite
i tamariskenes ly? Jeg skal vogte imens dine gjeter.
Gjetehyrden.
Middagens time er fredet. Da har vi ei lov til at spille.
Da er vi rædde for Pan. Da hviler han træt efter jagten.
Barsk er han altid tilsinds og da har den bitreste galde
let for at spile hans næsebor ut i vildeste vrede.
Ja men Tyrsis, du synger jo selv om Dafnis’ kvaler.
Prisen for sang har du vundet ved gjæternes festlige stevner.
Kom! la os sætte os hist under almen, hvor Priaposstøtten
møter vort blik i en kreds av fjeldbækkens nymfer, hvor bænken
vinker den mødige gjæter i ly av lunende eker.
Synger du som da du stevjet med Kromis, den libyske sanger,
faar du en gjet med tvillingers kuld. Tre maal maa den melkes.
Tvillinger har den, men melker dog tidt to bredfulde koller.
Ogsaa en træbolle gir jeg. Med duftende voks er den bonet,
tvehanket, flunkende ny. Efter knivsodden lugter den endnu.
Rundt om dens øverste rand er skaaret en slyngende vedbend,
vedbend hvis grønt er stænket med guld av evighetsblomster.
Langs den snor sig en ranke med herlige, guldgule frugter.
Skjønt som et kunstverk av guder er skaaret i bunden en kvinde
kostelig klædt og med rikt diadem. Til høire og venstre
sitter hos hende to haarfagre mænd, og med eggende tale
kjæmper de om hendes gunst; men det rører dog ei hendes hjerte.
Snart til den ene hun smiler og sender ham smægtende blikke;
snart til den anden hun vender sin hu. De ser paa den skjønne
begge med elskovssykt blik; men spildt er al deres møie.
Dernæst er skaaret en fiskermand graa paa en fjeldpynt ved sjøen.
Gubben har hast med at trække sit mægtige garn for at bringe
fangsten paa land. Det ser ut som han stræver av ytterste evne.
Al sin kraft maa han bruke og spænde hvert lem for at trække
garnet og fisken til stranden. Hver sene paa halsen er strammet,
gammel og graa som han er. Hans styrke er ungdommen værdig.
Nær ved den veirbitte gubbe er skaaret en vingaard med ranker
tunge av bugnende klaser som pranger med blaanende druer.
Sorgløs sitter paa gjerdet en gut som vogter for haven.
Rundt ham lusker to ræver. Langs rankernes bugnende rækker
smyger den ene og stjæler de fuldmodne druer. Den anden
lurer med lønligste list paa skræppen og lover at gutten
først naar hans frokost er bragt til forlis, skal slippe fra leken.
Smaagutten fletter imens et græshoppenet som han binder
sammen av kvister og siv. Nu bryr han sig hverken om skræppen
eller om haven saa meget som flettede kunstverk ham fryder.
Bjørneklo breder sit frodige blad om bægerets runding.
Kunstverket fryder dit øie og tryller dit sind som et under.
Bollen er kjøpt av en skipper fra Kalydon. Dyr er den ogsaa.
Prisen jeg gav var en gjet og en ost av melken den hvite.
Ei har den rørt mine læber. Den ligger til nu i mit gjemme
ubrukt og ny. Saa gjerne med den jeg gjør dig en glæde,
hvis du, min ven, vil synge for mig det vemodige kvæde.
Ei er det lovet paa skrømt. Kom kjære! Du vil da vel ikke
gjemme din sang til Hades, som snart lar alt gaa i glemme.
Tyrsis.
Muser, I kjære; stem i med en sang! Syng gjæternes kvæde.
Vit, jeg er Tyrsis fra Ætna, og søtt klinger Tyrsis’ stemme.
Nymfer, hvor var I, da Dafnis svandt hen? Hvor var I dog, nymfer?
Hist i Peneios’ yndige dal? Eller var I paa Pindos?
Visselig dvælte I ei ved Anapos’ mægtige strømme
eller ved Akis’ hellige væld eller oppe paa Ætna.
Muser, I kjære; stem i med en sang! Syng gjæternes kvæde.
Ham har sjakalerne ynket. Ham ynket de hylende ulver.
Løven kom frem fra den vildsomme skog og graat, da han døde.
Talrike okser og kjør, mangfoldige kalver og kvier
flokket sig sammen med klagende brøl ved den døendes føtter.
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Først blev han gjestet av Hermes. Ned kom han fra fjeldet og spurte:
«Dafnis, hvem volder dig ve? Hvo tændte saa kvalfuld en elskov?»
Gjæterne kom for storfæ og faar og for gjeter, og alle
spurte hvad kvide han led. Da Priapos kom til hans leie —
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde —
spurte han: «Dafnis, du arme, hvi tæres du hen, mens din elskte
søker dig viden paa vildsomme fot ved bæk og i lunde?
Aa, du forelskede nar, som ikke vet raad for din vaande!
Gjæter for kvæg blev du kaldt; men du ter dig som vogter for gjeter.»
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
«Hvergang en gjæter faar se at gjeterne leker i elskov,
svømmer hans blik. Saa gjerne han selv var bukken i leken.
Hvergang du skuer en lattermild flok av blomstrende møer,
fugtes dit blik. Saa gjerne med dem du svang dig i dansen.»
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Gjæteren svarte dem ei, men drak til bærmen det bitre
elskovens bæger. Av moirernes drik hver draape han tømte.
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Ogsaa den deilige Kypris kom til med smilende aasyn.
Smilet var søtt; men hun dulgte i barm en nagende vrede:
Mælte hun da: «Nu Dafnis, du lovet i knæ jo at knuge
Eros. Mon ikke du selv av Eros, den slemme, er knækket?»
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Hende gav Dafnis omsider et svar: «Aa, grusomme Kypris!
Kypris, du hatske gudinde, av jordiske slegter forbandet!
Vet du da visst at solen for mig for stedse har dalet?
Vel, men endog hos Hades blir Dafnis en blygsel for Eros.
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Skal ei en gjæter ha hvilet hos Kypris? Gaa hen til dit Ida!
Gaa til Ankises! Der vokser jo ek. Der grønnes dit leie.
Lekende sværmer jo der de summende bier om kuben.
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Ogsaa Adonis er fager og ung. Han gjæter sit smaafæ,
fælder den flygtende hare og jager hvert vilddyr paa fjeldet.
Gaa nu og møt Diomedes paany! Saa kan du jo rope:
«Kjæmp mot mig nu! Jeg har seiret fornys over gjæteren Dafnis.»
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Ulver, sjakaler og bjørner, levvel i fjeldenes huler.
Aldrig skal gjæteren Dafnis faa se jer i skogenes tykning,
aldrig paa vang og i løvrike lund. Levvel Aretusa!
Hil jer I elver som strømmer med speilblanke vande fra Tymbris.
Se, jeg er Dafnis, jer ven, som her drev storfæ paa beite,
Dafnis som vandet ved bækkene her mine okser og kvier.
Muser, stem i med sangen paany! Syng gjæternes kvæde!
Pan, aa Pan! Hvad enten du er paa Lykaios’ tinder
eller paa Mainalos’ aas, til Siciliens ø maa du komme!
Il fra Hélikes grav og den mægtige haug hvor Lykaons
ætling til hvile er stedt, hin haug som selv guderne hædrer.
Muser, la gjæternes kvæde dø hen! La tonerne tie!
Kom dog hersker og tag som skjænk min duftende fløite,
skjøn, fast fuget med voks. Den glider saa let over læben.
Tag den; ti dræpt av kjærlighets kval blir jeg draget mot Hades.
Muser, la gjæternes kvæde dø hen! La tonerne tie!
Saa han talte og taug. Da vilde tilsidst Afrodite
løfte ham lindt. Dog, moirernes traad var spundet til ende.
Dafnis steg ned til den hvirvlende strøm, og skumsprøitet stænket
musernes ven som aldrig blev skydd av fjeldenes nymfer.
Muser, la gjæternes kvæde dø hen! La tonerne tie!
*
Giv mig nu gjeten og bollen, saa melker jeg straks, og av drikken
bringer jeg muserne offer. — Hil være jer tusindfold, muser!
Hil jer! Jeg synger vel siden jer pris i søtere toner.
Gjetehyrden.
Gid dine læber som synger saa skjønt, maa kvæges med honning
frisk fra det duftende voks. Maatte Aigilos’ søteste fiken
vorde din mat; ti skjønnere er din sang end cikadens.
Her har du bollen. Kom, ta den og prøv hvor deilig den dufter.
Dypt i skjønhetsgudindernes bad vil du tro den er dyppet.
Kom nu, Kissaita! Se, nu kan du melke den. Stans, mine gjeter,
straks med de lystige spring! Ellers erter I bukkefar paa jer.