Engang da jeg og Evkritos gik fra byen til Hales,
fulgte Amyntas os dit; ti Antigenes og Frasidámos
begge Lykópevs’ sønner, var netop ifærd med at feire
fest for Deméter til tak for sin høst. Fra ældgammel adel
leder de høibaarne brødre sin æt, fra selveste Glavkon,
Klytias søn, hvis knæ, da han klemte det haardt mot en fjeldvæg,
voldte at Burinas kilde sprang frem. Langs fjeldbækkens bredder
vokser en skyggefuld lund av popler og almer som fletter
grener og mørkegrønt løv til et skjærmende tak over bækken.
Halvveis var vi ei kommet og skimtet ei end i det fjerne
Brásilas’ gravhaug, da vandret en mand fra Kydonia mot os,
Lykidas, sendt som av muserne selv. At manden var gjæter
skjønte man straks naar man saa ham. Han lignet en vogter for gjeter;
ti over skuldrene bar han det graagule skind av en lubben
tæthaaret bukk, og det spredte en duft av nylaget løpe.
Vamsen om brystet var gammel og slitt. Det flettede belte
spændte den fast om hans midje. Han bar i sin høire en krumstav,
skaaret av oljetræ, knudret og haard. Da han stanset og talte,
lyste hans venlige blik, og der spillet et smil om hans læber:
«Hvorhen, Simikidas, slentrer du nu i middagens hete
nu da det vævreste firben har lagt sig til hvile og sover
trygt under gjerdet og lærkerne ei vil røre sin vinge?
Gaar du til gilde som ubuden gjest, eller vil du faa smake
nyperset vin hos en landsmand? Hver eneste smaasten paa veien
synger jo lystig saa tidt du sparker den væk med din støvle.»
«Lykidas,» svarte jeg straks, «vi vet jo, du kjære, at alle
sier at hverken en gjæter paa vang eller høstkarl paa marken
blæser sin fløite paa langt nær som du, og intet kan fryde
mere vort hjerte end dette. Dog er det mit haab at jeg kanske
selv kunde kappes med dig. Vi gaar nu avsted til en høstfest;
ti vi har venner som feirer idag en fest for Demeter,
mænd som vil bringe et offer til tak; ti den høie gudinde
fyldte med velmodent byg i rikelig maal deres lade.
La os da nu, da vi følges paa vei, for at korte os tiden
kappes i viser og sang. En kunde da glæde den anden.
Selv er jeg ogsaa en musernes tolk. Som den ypperste sanger
priser mig alle; men faa mig til selv at tro hvad de sier,
er ikke let, ved Zevs; ti jeg tror ei jeg mestrer som sanger
hverken den samiske skald Sikelidas eller Filetas.
Paddekvæk kommer ei op mot græshoppers livlige kvidren.»
Saaledes formet jeg klokt mine ord. Da lo han og svarte:
«Denne min stav vil jeg gi dig, fordi du er helstøpt og ægte,
rigtig et pragtskud som Zevs lot vokse i sandhetens have.
Ti jeg kan ærgre mig grøn saavel naar en bygmester søker
selvgod at reise et hus saa høit som en svimlende fjeldtop,
som naar de galende haner i musernes bakgaard forgjæves
kror sig og søker at maale sig med hin sanger fra Kios.
Vel la os straks stemme i og hver av os synge en vise.
Kjære Simikidas lyt nu til mig og hør om du liker
denne min sang som jeg digtet fornys, da jeg gjætte paa fjeldet.»
Maatte Agéanaks naa efter heldig seilas Mytilene,
baade naar bukkene straaler i vest, mens søndenstorm jager
skummende brott og Orion i havbrynet tor sine føtter,
dersom han trofast vil mindes sin Lykidas, hvem Afrodite
piner med sviende ild; ti jeg flammer av elskov til vennen.
Klagende isfugl skal jevne paa sjø hver bølge og stanse
storme fra syd og fra øst, som vælter op tangen fra dypet.
Høiest blandt fugle den elskes av Nerevs’ blaaøide døtre
og av enhver som maa søke sin fangst som fisker paa havet.
Maatte nu alting gaa godt, naar Agéanaks agter at seile
til Mytilene og maatte han trygt kunne ankre i havnen.
Selv skal jeg kranse hin dag med duftende dild eller roser
eller levkøier min isse, og hvilende bløtt paa min løibænk
fremme ved ildstedet øse min vin fra Pteléa av bollen,
medens min tjener skal riste en ret av bønner ved ilden.
Alenhøit redes mig da et leie av duftende urter,
liljer og kruset persille, og makelig henstrakt paa bænken
skal jeg paa lykke og held for Agéanaks sætte til munden
bægret og tømme det hvergang tilbunds, ja like til bærmen.
Da skal av gjæterne to, en akarner og en fra Lykope,
blæse paa fløite, mens Tityros søtt i sangen skal tolke
hvorledes gjæteren Dafnis for Ksénia flammet i elskov
og hvordan fjeldene led og ekene graat over vennen,
alle de eker som gror langs bredden av elven Himéra,
da han svandt hen som den smeltende sne paa Haimos og Atos
eller paa fjeldet Rodópe og Kaukasus’ fjerneste tinder.
Saa skal han synge en sang om hvorledes engang en gjæter
levende stængtes ved husbondens vold i en rummelig kiste
og hvordan bier fra engen kom ind i hans duftende fængsel
bringende blomsternes deilige saft som næring til fangen,
likesom sangens gudinde tilforn lot ham smake sin nektar.
Pris dig lyksalig, Komatas; ti dig blev hin naade beskaaret.
Du var jo den som blev stængt i den laasede kiste og matet
aaret tilende av bier med honning fra vokskakens celler.
Aa, om du nu hadde været blandt levendes tal, saa jeg kunde
vogte paa fjeldet din flok av herlige gjeter og henrykt
lytte til sangen, Komatas, du himmelske skald, mens du hvilte
bløtt under ek eller pinje og kvad dine deiligste viser.
Saaledes sang han og taug, og selv tok jeg derpaa til orde:
«Lykidas, kjæreste ven, mangt ypperlig kvæde har nymfer
lært ogsaa mig, naar jeg gjætte paa fjeld min flakkende bøling.
Bedst av dem alle er dette mit digt, som jeg agter at synge
netop til ære for dig. Saa lyt da, du musernes yndling:»
Kjærlighetsguderne nøs og lovet Simikidas lykke.
Stakkar, han længes til Myrto, som gjeterne længter mot vaaren,
medens Arátos, hans kjæreste ven, av hele sit hjerte
elsker en yngling. Aristis, en hædersmand gjæv, er mit vidne,
han hvem selveste Foibos forvisst ei negtet at synge
hist ved sin trefot til citarens klang. Han vet at Arátos
brænder til margen i lidenskap het for en daarende yngling.
Mægtige Pan som eier den yndige vang ved Homóle,
før du hin deilige yngling frivillig i elskerens arme,
enten det nu er Filinos han flammer for, eller en anden.
Gjør du det, elskede Pan, skal aldrig arkadiske gutter
ramme dig haardt med stinkende løk i sider og skuldre,
hvergang det kniper med ofret, og kjøttet de faar, blir for litet.
Men hvis du nu sier nei, skal du sove i nesler og klore
hele din krop med negler tilblods i ulidelig kløe.
Midtvinters skal du da bo paa edonernes snefjeld og dvæle
nær ved den truende bjørn ved Hebros’ iskolde strømme.
Blandt aitioperne ytterst mot syd skal du flakke ved sommer,
fjernt under blemyerfjeldet, hvor Nilen ei endnu er synlig.
Hør mig, I kjærlighetsguder med kinder som rødmende epler,
skynd jer fra Hyetisbækken og Byblis’ kjølige kilde,
skynd jer fra Oikus, hin by hvor Dióne med lokkerne gyldne
dvæler saa gjerne, og ram med jer pil den skjønne Filinos.
Træf ham, fordi han er slem mot min ven og ikke har medynk.
Sandelig er han jo nu mer moden end fuldmoden pære.
Kvinderne sier jo alt: «Forbi er din blomstring, Filinos!»
La os ei længer, Arátos, staa vagt ved hans dør og forgjæves
slite paa saaler og føtter. La hanen ved gry, naar den galer,
unde en anden at staa og fryse sig stiv, mens han venter.
Overlat, kjære, den brysomme sport til Molon alene.
Vi burde slaa os til ro med en gammelklok kvinde i huset,
en som kan mane al styggedom bort ved at spytte i barmen.
Endt var min sang. Da lo han som før, og med smilende aasyn
skjænket han mig sin stav som en gave fra sangens gudinder.
Derefter tok han tilvenstre paa veien som fører til Pyksa,
medens jeg selv og Evkritos gik med den brave Amyntas
til Frasimados’ gaard og strakte os glade paa leier
redet paa marken av mykeste siv og nyrispet vinløv.
Popler og almetrær svaiet og svang de viftende grener
over vort hoved. En rislende bæk fløt tæt ved vort leie
speilklar forbi med sit hellige vand fra nymfernes grotte.
Solbrændte græshopper sat paa skyggende kvister og jublet
lystig omkap. Hist kvækket en frosk fra bjørnebærkrattet.
Lerker og stillidser kvidret og sang, og duerne kurret.
Bierne summet i gyldenbrun sværm om de kjølige kilder.
Alting var mættet med duft av sommerens deiligste frugter.
Pærerne løsnet og faldt ved vor fot, og saftige epler
drysset fra træerne om os, mens bugnende plommetrær sænket
tunge av frugt sine grene og bøide dem like til jorden.
Fireaarsgammel var krukken med vin, som vi aapnet og tømte.
Nymfer, I fagre, hvis hjem er Parnás ved den klare Kastale,
tror I at oldingen Keiron har stillet saa liflig en bolle
frem, da Herakles var gjest i Folos’ grotte i fjeldet?
Smakte den likesaa deilig den drik som fik Polyfemos,
trollet som gjætte sin buskap ved Anaposelven og kastet
fjeldtopper efter et skib, til at danse saa lystig i kveen?
Var den saa liflig som den, I nymfer, med vand fra jer kilde
blandet ved Demeters alter? Aa maatte jeg atter faa fæste
skovlen i dynger av korn, og maatte hun smile og bære
valmuer røde og bundter av aks i de gavmilde hænder!