Ho reknar Dag og Stund og seine Kveld
til Sundag kjen; han hev so trufast lova,
at um det regnde Smaastein yvi Fjell,
so skal dei finnast der i «Gjætarstova».
Men Sundag kjem og gjeng med Regn og Rusk;
ho eismal sìt og græt attunder Busk.
So vel ho veit han aldri svike kann,
um det kjem gode Dagar eller vonde;
han veit at daa ho aldri lìva kunde,
men sokk og dreiv som kalde Lik i Land.
Men tungt er Hjarta i den unge Bringe,
og rædde Graaten kann ho ikkje tvinge.
Daa kjem ho heim ein Sundags Kveld mot Haust,
av Hugverk mødd og sjuk av Auk og Otte
og trøytt og tung. All Dagen hev det aust
med Regn, so reint i Flaum ho vasse maatte.
Ho berre skundar seg og vil i Seng.
Det er det einaste ho veit og treng.
Men nett er Gamlen komin heim fraa Kyrkja;
og no med Pipa nøgd han nytt fortèl:
«jau daa var Jon i Skarebròte sæl,
um hans ho vart, den kaute Velstands-Fyrkja!»
Ho kjenner Styng i Bryst og Skjelv i Kne;
i Vanmagt trøytt ho sìg paa Stolen ned.
Daa fær ho høyre meir en sjølv ho vilde;
ho høyre maa, at denne Guten staut,
som so ho trudde, lett sin Lovnad braut
og floksa fritt med alle Gjentur gilde.
Men no han vankar klok paa Bele-Rass
til sjølve rike Megga ifraa Aas.
Og denne etter Jon er reint som gali;
ho lokkar han so alle kann det sjaa;
og han so vel som andre vìta maa,
at ho er best av alle Gifte-Vali.
Og so med denne Drosi eine dansar han,
og andre gode Gjentur aldri ansar han.
Som Fuglen, saara under varme Veng
so Blodet tippar lik den heite Taara,
ho dreg seg sjuk og skjelvande i Seng
og vrid seg Natti lang i Graaten saare.
Det slit i Hjarta og det brenn paa Kinn.
No maa ho døy; ho miste Guten sin.