Killebukken, lammet mitt;
skønt det ofte går tungt og stridt
oppefter slette fjelle, —
følg du vakkert din bjelle.
Killebukken, lammet mitt,
pass så dygtigt på skinnet ditt;
mo’r vil ha’ det i felden,
som hun syr sig om kvelden.
Killehukken, lammet mitt,
legg så dygtigt på køtet ditt;
vet du det ikke, tuppen,
at mo’r vil ha’ det i suppen?
I bygden er der uro; I skogen er der ro;
her panter ingen lensmann, der panter de nu to.
Her slås de ej om kirken, som alle de gör der;
men kannske og det kommer av, her ingen kirke er.
Hvor roligt d’er i skogen; bare höken litetgrand
må pusle borti spurven, forat se om’n er istand;
og ørnen kverke livet av en stakars dyresjæl;
det var jo ellers fare for, den keded sig ihel.
Det ene treet hugger de, det annet råtner ned;
rødreven rev det hvite lam, som sol hun gikk til fred.
Men ulven risped reven, og de matte gøre lag;
for Arne, han skøt ulven, førenn ennu det blev dag.
Såmeget kann jo hendes, sa’n, i skog, som og i dal;
det bliver blott at passe, at du ikke ser dig gal.
Jeg så en gut i søvne, jeg; — han havde hugg’t sin far;
— vet ikke hvor; men tenker mig, i helvete det var.
Ingerid Sletten av Sillegjord
havde hverken sølv eller gull:
men en liten huve av farget ull,
som hun havde fått utav mo’r.
En liten huve av farget ull,
havde hverken stas eller fo’r,
men fattigt minne om fa’r og mo’r,
der skinte langt mer enn gull.
Hun gemte huven i tyve år,
måtte ikke slite den ut!
„Jeg berer huven engang som brud,
når jeg for alteret går.“
Hun gemte huven i tredive år,
måtte ikke skemme den ut!
„Så berer jeg den så glad som brud
når jeg for vor Herre står.“
Hun gemle huven i fireti år,
hugsede ennu på sin mo’r.
„Vesle min buve, forvisst jeg tror,
vi aldrig for alteret står.“
Hun ganger for kisten at take den,
hjærtet var så stort derved;
hun leter frem til dens gamle sted,
da var der ikke tråden igen.