Giv os, Gud, vi beder såre,
den fulle fryd, den fulle tåre,
og viljens fulle, rene ild!
Hør vor bøn her ved hans båre:
han kunde kun det hele kåre
og give helt sin sjæl dertil.
Ja, giv os store mænn
med kraft at føre hen —
kraft at samle vort folk i råd,
vort folk til dåd,
vort folk i glæde og i gråd!
Du, vor Gud, vor nødtørft kjænte,
til templets rejsning ham du sendte,
en ånd, så lys, så ren, så stor.
Da hans værk i tiden ændte,
du lot ham ømt ved henne hænte,
som med hans bøn mot himlen for.
Og da han løstes av,
en tid gik med i grav.
Som et under om land det lød:
hans liv, hans død
sin Skjønhed over folket gjød.
Hjælp os, Gud, så vi kan lære,
når lys i landet du vil bære,
da dagens time at forstå.
Gud, du vet hvor små vi ere:
o, giv os længsel, folke-ære
så vi det store ej forsmå!
Du sendte mange ud,
o, trættes ej, vor Gud:
lad os skjønne dit kall, dit spor
i mænn, i ord —
din nåde-gjærning i vort Nord!
Når et rødmende blod
bøjer ydmygt imod
ham som ejer det prøvede sinn,