Aa nei, for Himil rein og klaar!
Aa sæle meg, no er det Vaar!
No spelar Liv um Land og Strand;
aa sæle meg, at upp eg vann!
Aa nei, for Dag vaar Herre gav!
So skirt um Fjell, so svalt i Hav!
So linn ei Luft, so høgt um Haug!
Og dette sæle Solskinslaug!
Aa nei, eg høyrer Lerka slaa
upp under bleike Himilblaa;
mot Kvelv ho stig med Songen sin;
snart naar ho visst i Himlen inn.
Sjaa Maaken ror fraa klaare Nut
i stille Tak mot Have ut;
og Fugl det kvitrar, kved og syng
i Tun og Tre, i Lund og Lyng.
Og aa, som Soli lognar trygg
som Varmeflaum um Barm og Rygg!
Og gjenom all den milde Dag,
det mjuke, salte Havsens Drag!
Det brydder Straa, det sveller Knupp,
og Sevja stig i Trée upp;
ein Daam det vaknar søt og tung . . .
Aa sæle meg som er so ung!