Aa gode min Gut,
aa vene min Gut,
nei burte fraa deg held eg aldri ut.
Alt dreg med og dreg
til deg og til deg,
og kvar eg vil gaa,
eg minnast deg maa,
og Taara brenn som den beiske Lut.
— Aa, aldri meir kann eg trivast.
Aa snilde min Gut,
aa gjæve min Gut,
for deg so gav eg min siste Klut.
Ja var du meg god,
so gav eg mitt Blod,
og var eg ditt Viv,
so gav eg mitt Liv,
um deg eg fekk fri av den minste Sut.
— Aa du som eg trudde av Hjarta!
So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
— Aa nei, at du kunde svike.
Kvar skal eg meg snu;
kven skal eg vel tru;
eg finn kje Veg og eg finn kje Bru.
Alt vendest til Naud;
eg ynskjer meg daud;
kvar skal eg vel av,
utan djupt i Grav;
for alt eg hadde so var det du.
— Aa! — aldri ein glad Dag meire.