I mjuke Kòle-Ljose
ved Omnen glødd og varm
ho Gamlemor snur paa Rokken sin
og tøygjer den magre Arm.
Um skrinne skrale Lìkam
ligg Kjolen grov av Ull.
Hovude bøygjer seg sveipt i svart, —
ein nikkande Klædetull.
Med skrukne Knokehandi
ho dreg den lange Traad.
Rokken knurrar sin gamle Song,
som lite ho høyrer paa.
Rundt Golv um gamle Veggir
som Bøyg i krulla Ring
gaper den skùme Skugge-Natt
og gløyper alle Ting.
Viker og fram-att dreg seg
or Myrkeheimen stor
og blundar stilt og geispar tomt
og drøymer rædd og glor.
Upp av den graae Skùming
stig som ei Aand or Grav
Gamlemor sin Skugge
vittande att og av.
Og Rokkeskuggen sviver
paa Veggen skakk og graa,
og Hovud-Tullen nikkar smaatt
mot Rokken til og fraa.
Og Kòla brenn so dauvleg,
og Kòla brenn so blaatt;
Mor tekst med tunge Tankar:
er noko tids i Nott?
Det græt um Nòvine ute,
det dunkar i Vegg og smell;
ei Uro prikkar i Barmen:
er noko tids i Kveld?
Daa stansar Rokken braadt,
og Kroppen lyer stiv;
ho høyrer Stìg; det spring
som galdt det Sjæl og Liv.
Ho høyrer Stỳn og Sukk
og strøypte Andedrag;
ho høyrer Bøn til Gud
og liksom Hjarteslag.
Ho reiser seg og gjeng
uroleg att og fram
og krossar seg og bed:
«aa Jesus, du Guds Lam» . . .
Og Klokka gjeng so seint,
og Klokka gjeng so smaatt,
og Klokka døyr og stansar . . .
— «Aa gjer det fredt i Nott!»
Og ute er det svart,
og ute er det stygt,
og ute uler Vinden;
— «aa gjer det fredt og trygt!
Og midt paa svarte Heid,
der flyg den Arming no
med Ryggen kald av Rædsle;
aa send ho heim i Ro!
Eg høyrer inkje meir . . .
Aa, hjarteleg eg bed,
aa send mi Veslemøy
til Mor si heim med Fred!» —
Daa høyrer ho paa nytt
den same skræmde Gang,
det same Andetak,
det same Livsens Sprang.
Upp Døri flyg med Brak;
inn stuper Gjenta kvit
med Munnen turr og opin,
med Augo utan Vit . . .
«Mor — Mor, eg er so rædd.
Her er so stygt og svart.
Og, du, — i Grave-Heid,
der saag eg noko rart» . . .
«So, Barn; her er du trygg.
Her naar deg ingin Draug.
Kom, set deg. Vart du skræmd?
Eg høyrde kor du flaug.
Her; drikk ein Drope Mjølk.
Og roa deg ei Rid.
— Eg kvakk! So vel eg aldri
visst høyrde Fylgja di.»