Det var en Hjærnerystelse, Constance var bleven rammet af. I over en Uge laa hun i en søvnlignende Døs, og naar hun et Øjeblik var vaagen, fantaserte hun om alt muligt og kjendte hverken Tanten eller Diakonissen. Lægen erklærte dog allerede efter et Par Dages Forløb, at han ikke troede, der var nogen Fare paa Færde, og at Sygdommen efter al Sandsynlighed ikke vilde efterlade sig noget varigt Men. Da saa Bevidstheden vendte tilbage, og Forstyrrelsen i Hjærnen maatte anses for at være hævet, gik det langsomt med at komme til Kræfter. — Aldrig saa snart var hun imidlertid af Doktoren erklæret for at være frisk igjen, før der fra forskjellige Sider blev sat skjulte Drivhjul i Bevægelse for at faa hende til at opgive Tanken paa Skilsmisse.
Naar hun talte om, hvad der forestod, blev det vist tilbage med den Indvending, at hun var for svag til at tænke paa sligt. Hun maatte gi Taal og vente, til hun blev stærkere. Hun boede jo hos Tanten og blev aldrig foruroliget af Rings Besøg; det var jo foreløbig god nok Skilsmisse det.
Der begyndte at komme Skrivelser fra Moren, som af Tanten var bleven underrettet om, hvad der var foregaaet.
Paa det første Brev svarte Constance tilbage, at hun heller vilde brændes levende end vedblive at være Rings Hustru, og at hun helst vilde forskaanes for at høre om den Sønderknuselse og de Eder og Løfter, han pr. Post sendte op til Molde.
Efterhaanden begyndte dog Morens bønlige Ord at gøre Indtryk paa hende. Fru Blom bad hende saa inderligt om, at hun for Guds Skyld maatte forskaane dem for den Sorg et sligt Brud vilde volde. Hun sa ligefrem, at det vilde lægge dem i Graven, eller i alt Fald være dem en daglig tærende Græmmelse.
Snakket om, at hun ikke maatte tro, hun var den eneste bedragne, fik hun da ogsaa at høre fra den Kant.. Nogle dunkle Hentydninger i et af Brevene, bragte Constance til at spørge sig selv, om hendes egen Mor ogsaa var i Flok og Følge med de forraadte Hustruer. Saa foreholdt Moren hende ogsaa i skaansomme Udtryk, at hun dog maaske ikke havde været saa god og kjærlig en Ægtefælle, som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uden Skyld.
Hendes Far havde ogsaa skrevet indtrængende til hende; han havde pegt paa den mislige Stilling, en fraskilt Hustru indtog i Samfundet; Verden var nu én Gang saaledes indrettet, at den saa' skjævt til de Kvinder, der gik udenfor det almindelige. Tonen i Brevet var saa kjærlig; han mindede hende om saa mange Smaating fra hendes tidligste Barndom, da hun havde redet paa hans Knæ, og de havde krøbet omkring paa Gulvet og legt Hund og Kat. Til Slutning havde han forsikret hende om, at hun var og altid havde været hans Hjærtes eget, elskede Barn, og at hun derfor maatte vide, han vilde hende det bedste, det kjærligste til alle, alle Tider.
Over dette Brev sad Constance og græd saa længe, til Bogstaverne viskedes ud af hendes Taarer.
Pastor Huhn gjorde ofte smaa Visitter hos Fru Wleügel. De første Gange gik Constance ud af Stuen, naar han kom; men da Tanten en Dag bad hende saa meget om at la det være, gav hun efter og blev siddende. Han talte saa stilfærdigt og smaamorsomt om hverdagslige Ting. Constance kunde ikke la være at synes om ham. En Dag fik han hende til at le af en Anekdote, han fortalte fra et Middagsselskab om en Dame, han havde havt til Bords, og som havde git ham de løjerligste Svar paa alt, hvad han sa. Til sidst spurgte han hviskende sin Sidemand, om hans Borddame ikke var rigtig vel forvaret; saa fik han vide, at hun var døv.
En Dag han traf Constance alene, ledte han Talen hen paa hendes ægteskabelige Forhold. Det kom saa fint og hensynsfuldt. Hun maatte ikke bli bange, ikke for alt i Verden vilde han trænge ind paa hende, kun sige, at en saa dyb Fortvilelse, som den Ring havde lagt for Dagen de Gange han, Huhn, havde søgt ham, havde han ikke før stødt paa under hele sin præstelige Virksomhed. Her var noget andet end blot og bart Sorgen over Udsigten til at miste sin Hustru; her var en sand og levende Anger, en Sjælenød og Ruelse, som med psykologisk Nødvendighed maatte virke et nyt Liv. Han havde ingen Ret til at dadle hende, hvis hun stod fast paa sit Forsæt, ikke den allerfjærneste, men det vilde han sige, at gik hun tilbage, vilde han med glat Ærbødighed ta Hatten af for hende, for saa gjorde hun en af disse gode Gjerninger, hvis Rækkevidde Menneskeøjne ikke kunde maale.
Undertiden talte de om religiøse Emner; Huhn sa, det interesserte ham at høre de mange smaalige Fornuftindvendinger, som den formørkede Menneskeforstand nødvendigvis maatte rejse mod det aabenbarede Guds Ord, men som Troen, Gud være lovet, sejrrig kunde sætte sin Hæl paa, saa sandt som at Kvindens Sæd havde knust Slangens Hode. En Gang, da han stod og trykked hendes Haand til Farvel, sa han, at han jævnlig bad Gud gi hende Troens Lys, han kunde ikke andet, om end hun smilte til det, og han havde en Forvisning i sit Hjærte om, at han vilde bli bønhørt. Da Constance tvilende rysted paa Hodet, vedblev han: „Jo, for ser De, Frue, De er ingen Fornægter i den Forstand, at det kommer ind under Synd mod den Helligaand, De er aleneste en ærlig Tviler.”
En Dag, da Fru Marie sad deroppe, fortalte hun, at Mejer havde været hjemme paa Besøg og atter var vendt tilbage til sit Konservatorium.
„Han spurgte efter Dig, Constance, og bad mig hilse,” tilføjed hun.
„Blir det til noget med hans Musik, skal tro?” spurgte Fru Wleügel.
„Han har sendt hjem nogle Romancer, som er bleven rost i Bladene,” svarte Marie, „de blev sunget paa Koncerten forleden. Den ene især er dejlig — uhyre melankolsk.”
„Dem vilde jeg gjerne kjøbe,” sa Constance, „er de vanskelige?”
„Nej, Du kan godt spille dem. — „Naar dit Øje paa mig lyser —,” sang hun, „nej, jeg kan ikke Melodien udenad. De koster 1 Krone, jeg har dem ogsaa. — Nu arbejder han nok paa noget større.”
Constance blev vemodig stemt ved Tanken om Mejer. Hun mindedes deres Samtaler, hans Spil og al den Smaamoro, de havde havt sammen. — Det gik op for hende, at hun egentlig havde følt sig saa vel i hans Selskab. Udtrykket i hans Øjne, naar de havde hvilet paa hende, stod med ét tydeligt for hende, og saa saa' hun hans blege, bevægede Ansigt den Gang han sa Farvel. Hun kjendte sig skuffet over, at han havde været i Byen uden at se hende, og det syntes hende saa fattigt og trist, at han nu var borte, og at hun maaske aldrig mere kom sammen med ham.
Hun vaktes ved Lyden af et Navn.
„Lorck, siger Du —,” sa Tanten og skjøv Brillerne op i Panden; hun sad og broderie.
„Ja, hvad synes Du! — Noget saa latterligt —” sa Marie.
„Hvis jeg ikke var vis paa, Constance bare vilde le af det, havde jeg slet ikke nævnt det.”
„Hvad var det med Lorck?” spurgte Constance.
„Ja, vil Du tænke Dig til, at man siger, det er for hans Skyld, Du skal skilles —. Jeg bare byr Dig —”
„For hans Skyld?” sa Constance og lod sit Arbejde synke.
„De har lavet en hel Historie,” fortalte Marie. „Han har i Gud véd hvor lang Tid bestormet Dig med sin Kjærlighed. — Du har endelig ladet Dig besejre og sagt til Ring, at Du vil skilles fra ham for at gifte Dig med Lorck. Der over er Ring blet rasende — Du er flygtet til Tante Wleügel og er falden i en Sygdom af Forskrækkelse. — Du hører, de er ikke i Forlegenhed med at finde paa.”
„Det uforskammede Pak!” sa Tanten og vrissed af Vrede.
„Og nu gaar den arme Ring og stræver for at skaffe rede Penge til Skiftet,” vedblev Marie. „Det er derfor han sælger sine Bankobligationer —”
„Sælger han Bankobligationer?” afbrød Fru Wleügel.
„Han har solgt en for de svenske Jærngrubers Skyld,” svarte Marie. „Tænk Dig til for Rikard at høre paa dette Vrøvl — han, som véd Besked.”
„Folk har det altsaa travlt med mig og mine Affærer?” spurgte Constance.
„Ja — Du véd vel, der skal mindre til end som saa. — Men Du tar Dig da vel ikke nær af det, Constance?” — Fru Marie saa' bekymret ud.
„Langt fra!” svarte Constance, „lad dem bare snakke.”
„Aa, men Du er bleven saa bleg, Constance.” Fru Wleügel humped hen til hende paa sin Stok. „— Folkesnak kan ingen fri sig for, og allermindst en Kone, som vil skilles — det maa Du belave Dig paa. — Det blir ikke Spøg, kan Du tro.”
„Og derfor ønsker jeg saa, du vilde la det fare, Constance —” sa Marie indtrængende. „Gud skal vide, Du har Grund nok, og Ring havde sandelig vel fortjent det — —. Men det blir saa fælt for Dig. — Du blir saa bagtalt, saa mistænkeliggjort — det er virkelig bare Dig, jeg tænker paa.”
„Ja, det er sandt, hvad Marie siger,” sa Fru Wleügel og pilled nogle fine Støvgran af Constances Kjoleærme. „En fraskilt Kone er som en Have uden Rækværk, alle, som vil, kan gaa ind og trakke ned. Om jeg har læst det eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sandt Ord, synes jeg.”
„Ja, og om de ikke trakker ned, saa staar de og ser med Medlidenhed paa én, og det er heller ikke videre morsomt,” sa Marie.
Constance drejed sig paa Stolen om mod Vinduet; hun støtted Kinden i Haanden og stirred ud gjennem Ruden.
Fru Wleügel gjorde Tegn til Marie, at hun ikke skulde sige mere.
Kort efter rejste hun sig og sa Farvel.
„For Resten, Tante — han skal være bleven saa forandret, siger de,” sa hun ude i Entrén.
„Hvem — uf, Lorck mener Du, tal ikke om ham,” svarte Fru Wleügel modvillig. Tænke sig en saadan Historie.”
„Men det kan han jo ikke gjøre for, Tante. — Jeg traf ham forleden i et Selskab, han spurgte efter Constance med et saa alvorligt og nydeligt Udtryk. Det slog mig, at der var kommet noget, ja noget helt andet over ham.”
Fru Wleügel humped ind igjen i Stuen hen til sit Sybord ved Midtvinduet. Constance sad endnu i samme Stilling. Fru Wleügel skotted til hende, gik saa hen og vilde ta hende om Hodet, men Constance trak sig bort, lod Ansigtet falde ned i Vindusposten paa sine Haandflader og hulked.
„Aa nej, Constance. Constance min — hvad er det nu, Barne mit?”
Constance løftede Ansigtet saavidt op, at hun kunde bevæge Læberne.
„Hvorfor kan I ikke la mig faa Fred!” — Aldrig faar jeg Fred for jer —” kom det møjsommeligt gjennem Graaden, hvorpaa hun la Ansigtet tilbage og hulked videre.
Tanten rysted tungsindig paa Hodet og gik ind i Spisestuen for at fodre Kanariefuglen.
Pludselig rejste Constance sig og greb et Brev, som var kommen fra Ring om Morgenen; hun havde kun læst et Par Sætninger af det; nu rev hun det i Stykker, kasted det paa Gulvet og tramped paa det.
Hun haded ham, hun ønsked ondt over ham, hun havde Lyst til at slaa ham i hans frække Ansigt, denne Usling, som voved at be hende om Tilgivelse, at by hende sine Løfter og Troskabseder, voved at fantasere om, hvorledes de skulde faa det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tænke Tanken ud.
Og de andre, som bare gik og overtalte hende til at vende tilbage, som var saa villig til at udlevere hende; — de slappe, modbydelige Mennesker, det var dem, som var de værste! Ingen Indignation, ingen Vrede over hans Adfærd — —. Hvor kunde hun vente andet af en slig som han, naar de alle holdt med ham — —
Var da virkelig Verden en eneste stor Sump, og maatte man være glad, hvis man bare kunde værge sig saa vidt, at man ikke gik til Bunds i Mudderet? — —